I Hallo, rosene kommer mennesket og verden hverandre i møte gjennom lange, slyngende linjer som vibrerer av nærvær og oppmerksomhet. Blomster og landskap åpner seg gjennom boken, og bevisstheten med dem, og alt vokser og veves sammen i en bemerkelsesverdig skapelsesberetning for vår tid.

Om Hallo, rosene

«Mei-mei Berssenbrugge skriv fascinerande amerikansk samtidspoesi. […] Dikta utløyser eit ekspanderande nettverk av tydingar, som formeleg skyt seg ut og koplar seg i stadig fleire retningar. Det gir ei sterk kjensle av rom, av noko som held fram med å spreie seg ut framfor lesaren. […] Mellom dikta og delane lyser det, under lesnaden, opp stadig nye trådar og liner. Det fortonar seg uvant, men det er fascinerande med ein poesi der ein får kjensla av at poesien hender rett framfor auga på lesaren.»
Sindre Ekrheim, Dag og Tid

«Hallo, rosene er en viktig bok å få på norsk, fordi den i tillegg til å inneholde god poesi viser verdien av å gjøre erfaringer med planter, dyr og andre levende vesener – i en tid hvor mengder av arter forsvinner foran øynene våre. Amerikanske Mei-mei Berssenbrugges poesi øker forståelsen av naturfenomener […] Berssenbrugge gjengir framfor noe selve persepsjonen, sanseerfaringen i all dens fylde. Hun gir lyder og bilder innhold ved å sammenstille minner, språk og refleksjoner, alt kropp og hode kan by på i møte med natur. [...] Jørn H. Sværen har skapt en svært god gjendiktning til norsk.»
Tom Egil Hverven, Klassekampen

«Det fyrste som slår ein ved diktboka med den flotte tittelen Hallo, rosene, er at språket ikkje er poetisk eller typisk naturlyrisk. Språket lengtar heller ikkje, det registrerer og undersøkjer derimot nøye innhaldet i sanse- og fenomenverda. Dikta er sobre og realistiske, for dei påkallar ikkje utopiske og metafysiske storleikar. Dei plasserer seg midt i verda, let ho utfalde og spegle seg i mangfaldige kombinasjonar og forbindelsar. Trass i at språket kan verke distansert, er diktboka gjennomsyra av ei grunnleggjande omsorg for eksistensen og for omverda.
Å trengje inn i det lyriske universet til Berssenbrugge er ikkje nødvendigvis lett, men om ein les langsamt og frigjer seg frå vanetenkinga, hjelper det. Forma, tidvis også eit vitskapleg vokabular med somme abstrakte og teoretiske setningar, kan vere krevjande. Berrsenbrugge høyrer til den såkalla L=A=N=G=U=A=G=E-rørsla i den amerikanske poesien. Denne har røter i 1960- og 1970-talet, og sjølv om rørsla ikkje har eit felles program, er poetane oppteken vkorleis tyding vert skapt i språket og distanserer seg frå eg-lyrikken. Enkelt sagt tek desse poetane på alvor at ein i litteraturen ikkje får presentert sjølve kjenslene, men teikna som står for dei.»
Sindre Ekrheim, Humbaba - Årets beste diktbøker 2019