Forholdet med Malin tar slutt, og bruddet setter i gang en kaskade av minner hos Johan. Han minnes barndommen på gården utenfor Göteborg, den døde moren, familien, forelskelser, og tiden som student i Oslo. Hvem er han, og hvem kunne han ha blitt? Går det an å opprettholde relasjoner til andre når man ikke klarer å holde orden på sitt eget liv? 

Februar er en fri, assosiativ fortelling om savn, sorg og kjærlighet.

Om Februar

«[...] en over gjennomsnittlig god debutroman [...] En sans for økonomi kjennetegner også denne romanen. Den er kort, inndelt i kapitler som typisk strekker seg over en bokside, der nær sagt alt unødvendig ordgyteri er skåret bort med presis hånd. Lindvall har selvtillit nok til å bevege seg ubesværet og fritt rundt i kronologien, der innskytelser og detaljer skubber de ulike handlingsplanene mot hverandre.
   I tillegg skriver han godt, enten det er om en dement morfar, lyden av snø eller den glidende overgangen mellom det opprivende og det absurde.»
Marius Asp, Vinduet

«Scenene er fint fremkalt, og jeg mistenker det er et håndverk du ikke legger merke til før du innser hvor lite teksten faktisk plager deg, hvor velsmurt det hele er.
Gitt omstendighetene og forteller­situasjonen kunne minne­stunden fort blitt tåre­dryppende, hjerte­smerte, ‘jeg vil ta livet av meg’-inderlig, men det er den heldigvis ikke.
Mye av det er morsomt, blant annet fordi det skjer litt bisarre ting og fordi teksten har personlighet, men også fordi Lindvall mestrer å balansere tonen og detaljene. Språket er ikke spesielt egenartet, men det er raffinert.
[…]
En desperasjon som holder seg fra å bikke over i det sentimentale. En akkurat passe desperasjon, et ras.
Det er en uvurderlig kvalitet. Det er et ras jeg tror på. Et raffinert ras.».  
Thula Kopreitan, NRK

«Her får du både en dæsj av Thomas Korsgaard og en anelse Edouard Louis, med en kunstnerisk begavet ung mann som vil opp og frem her i verden. I hvert fall vil han vekk, vekk, vekk fra det lavpannede og begrensende livet som foreldrene levde.»    
Mari Grydeland, Aftenposten 

«Det er her, hvor Lindvall synes å gå fra å fortvile over det tapte til å akseptere det, at han etter min mening er på sitt beste – ja, her finner han virkelig anløp til noe dyptloddende, litterært og, ikke minst, vakkert.» 
Mathias Basma Moen, Universitas 

[score]«Romanen er skrevet i et mollstemt språk, ordvalg og måten setningene flyter sammen på, er absolutt blant det beste jeg har lest. Det samme vil jeg si om oppbyggingen av historien, hvordan hele bildet ikke viser seg, før alle bitene i puslespillet er på plass. 

Det er en nydelig liten perle av en roman Johan Lindvall debuterer med, og jeg håper inderlig at han er i gang med en ny bok.»    
Tine Sundal