Jeg er SYLv er et ekspressivt og drømmeaktig skuespill om den legendariske poeten Sylvia Plaths liv og altfor tidlige død. Cecilie Løveid er en av Norges største nålevende dramatikere, med et unikt formspråk. I drømmeaktige, ekspressive glimt maner hun frem sin særegne tolkning av Sylvia Plaths overstrømmende indre liv og tragiske ferd mot selvmordet. Plath kom til å bli en feministisk martyr, Hughes Elizabeth IIs hoffpoet. Historien om Sylvia Plath og Ted Hughes fortelles her gjennom en auksjon over tingene deres, ukronologisk, men ubønnhørlig.

Jeg er SYLv hadde urpremiere på Nationaltheatret 19. august 2023 og fikk særdeles god mottakelse.

Om Jeg er SYLv

❤️❤️❤️❤️❤️❤️ «Dronningmøte. [...] En av kvalitetene jeg setter størst pris på hos Løveid, er hennes fantastiske evne til å forene det mørke og alvorlige med det lekne og underfundige. Heldigvis er også dette skuespillet preget av denne særegne løveidske snerten […] Teksten er preget av et vell av referanser og mange fremmedgjørende formgrep. Gjennomgående klinger Plaths diktning med, særlig diktsamlingen «Ariel» og diktene i den som handler om bier. Her forbindes biene med farlige og destruktive krefter, bikuben er en lukket beholder for liv og død, mens dronningbien, som Plaths jeg identifiserer seg med, er både idol og offer, forsmådd og imponerende på samme tid. […] Her finnes nok potensial for både litteraturforskning og ulike oppsetninger med forskjellige regigrep. Ville jeg anbefalt Cecilie Løveids nye drama om Sylvia Plath til mine venner? Kanskje ikke til alle. Til det yter denne teksten litt for mye motstand. Men til dem som virkelig er interessert og tør å prøve seg, vil Jeg er SYLv kunne åpne seg som et særdeles rikt litterært verk. I en bikube er det bare plass til en dronning om gangen. Men når de to dikterdronningene Løveid og Plath møtes i Jeg er SYLv, smaker resultatet både bedre og mer komplekst, om enn ikke like søtt, som den aller deiligste honning.» 
Erlend Liisberg, Bergens Tidende

[score] «Den beste leseopplevelsen er den hvor jeg hungrer etter mer, når jeg er ferdig med å lese. Jeg er Sylv ga meg en sånn opplevelse. Boken blir lagt i haugen for "skal leses igjen", og jeg gleder meg allerede.» 
Tine Sundal, Tine sin blogg

«Flere scener i stykket starter med at et objekt som er knyttet til Sylva Plath skal auksjoneres bort. Med løveidsk snert og ironi og som en slags palimpsest overskriver hun Plaths dikt ‘Lady Lazarus’. – kom og se! By på henne! Ja, som om hun er et objekt – ikke en simpel slave, men noe svært attraktivt og kostbart – men like fullt et objekt. Sylvia Plaths og Ted Hughes saker og ting er blitt auksjonert bort ved flere anledninger, blant annet av datteren Frieda. Det er noe ubehagelig kikkeraktig over dette. En skitten jakt på relikvier. Det er brutalt og grotesk. Her er det mange lag av fortolkningsmuligheter – og det er noe av det som gjør dette til et godt og vellykka teaterstykke. Det kunstneriske laget som skal sette opp dette, kan velge å gå i så mange retninger. Det stiller jo også strenge krav til disse lagene – de kan neppe gå full fart forover i alle retningene som Løveid peker ut som mulige. Men du verden så inspirerende det må være å jobbe med!»    
Elin Lindberg, Norsk Shakespeare-tidsskrift

«Et høydepunkt finner vi i Sylvias pappa Otto Plath, en karakter som både røkter bier, men som også er lokal snekker. I et av stykkets fineste scener går Ted Hughes for å kjøpe et skrivebord til Sylvia. Pappa Otto kondolerer, han lager dessverre bare likkister, ikke bord. Ted insisterer likevel på å få kjøpe et kistelokk, og at Sylvia slett ikke er død. Hun får et kistelokk i almetre som arbeidsbord. I dialogen kommer Cecilie Løveids humoristiske sans til uttrykk; den er lystig, nærmest drømmende. Samtidig bringer hun oss nærmere poesien – ved å plassere en av Plaths foreldre som en fantasi, sentralt i stykket, trer en ømhet fram. […] Å lese teksten er en fundamentalt annerledes opplevelse enn å se teateroppsetningen – og kanskje det er slik det skal være med dramatikk i bokform: den utsettes for én tolkning av en leser, og en helt annen tolkning på teater.  

Avslutningsscenen med Ted Hughes i audiens hos dronning Elisabeth II er herlig. «Jeg befinner meg til enhver tid i et dameblad», sier dronningen, der hun står omgitt av sine uoppdragne corgihunder. Det er som om scenen viser den aldrende hoffpoeten Ted Hughes’ absurde blikk på alt som har skjedd. Han skriver nå på dronningens bestilling. Når hun får vite at han skriver brev til sin døde kone, stiger dronningens begjær. Hun vil lese alt og han finner seg i det, eksemplarisk ydmyk og underkastet. Skylden ser ut til å tynge ham.  
Det er sørgelig, litt slemt, og vanvittig komisk.»  
Svante Aulis Löwenborg, Klassekampen

«At det er oppstått noe energifylt i møtet mellom Plath og Løveid, er tydelig. Løveids særegne poetiske språk kommer i Jeg er SYLv til sin rett i møte med Plaths diktning og biografi: Språket er skarpt, ømt og fandenivoldsk på samme tid, alltid ledsaget med en snert av humor, som i en av Plaths tidlige replikker: ‘Jeg bruker enhver emosjonell erfaring som stoff / Overvåker med nådeløst øye hvordan erfaringer / sys sammen til en vidunderlig kjole / Ekstravagant og perfid, som en tortur / Kveler meg død i en snare / som en hare». På denne måten makter Løveids Plath-drama å holde tritt med dikterdronningen.’»    
Tomine Sandal, BLA

«Det går inte att säga att det här är den definitiva versionen av Sylvia Plath, men i den splittrade form hon här framträder kan vi ändå ana vidden av hennes storhet som författare. Det sker genom att Løveid låter henne återerövra sin röst och bli en självständigt skapande konstnär. Det är inget mindre än storartat gjort.»    
Björn Kohlström, Bernur