En riktig stygg bok

Roman

En riktig stygg bok er en satirisk fortelling om et trist ekteskap, skildret med distanse og mørk humor. Bokas mannlige hovedperson har tvilsom moral, forfatterambisjoner, overdreven selvfølelse og er muligens en innbilt kulturmann. Hans kone er deprimert og bedratt, og jobber i Tibet-komitéen. De lever et moderne hundeliv og fellesskapet dem imellom begrenser seg til eksessiv vindrikking, måltider og taus likegyldighet.

Romanen beskriver kjærlighetens ensomhet og menneskenes evige dårskap, på en måte som kan få latteren over det tragikomiske og de avskyvekkende handlingene til å sette seg fast i halsen.

Om En riktig stygg bok

«Stilen i romanen kan minne om franske Houellebecq. [...] Hvordan en historie, eller et liv, kunne vært annerledes hvis andre valg ble tatt, er blant temaene som tas opp. Den kan få leseren til å reflektere rundt eget forhold til andre mennesker, og til fortelleren og fiksjonens makt.»
Tuva Vik, Universitas

«Dette er en morsom bok, på mange måter, og særdeles underholdende, selv om det er dypt tragisk samliv vi er vitne til.»
Helene Larsen, Aspergerinformator

«På grunn av denne avstanden som opprettes av fortellerstemmen, får leseren følelsen av å ha observert en parodi, en overdreven fremstilling av menneskets styggeste sider. Slik evner Stensengs roman å enervere, sjokkere, og tidvis bringe frem en skamfull latter, og sørger slik for en dynamisk leseropplevelse.»
Thula Kopreitan, Subjekt

«Med En riktig stygg bok på tittelbladet kaster Einar Stenseng seg ut i et nytt felt bevæpnet med en penn som virker å kjenne alle hjørner av faget fra før. Forfatteren skreller bort avstanden mellom tekst, forfatter og leser lag for lag på en måte vi sjelden får være vitne til. Resultatet er en bok som vil forandre hvordan du leser skjønnlitteratur, for alltid. En riktig stygg bok har for mange fasetter til at en Insta-omtale kan yte den rettferdighet, men her er i hvert fall de mest vesentlige: Perspektivet veksler mellom jeg, vi og du, så selv om fortelleren ser det hele utenfra og har tilgang til karakterenes indre liv, er han ikke en tradisjonell tredjepersonsforteller. Han inkluderer leseren i fortellingen ved indirekte å felle dommer over leserens opplevelse av ekteparet boken handler om, og er åpen om at inntrykket vi måtte få av dem, skyldes fortellerens fremstilling: 'Vi ser henne gjennom ham, og det er uheldig, og ene og alene min feil.' Fortelleren legger heller ikke skjul på at det er han som sty er karakterenes skjebne - i én setning i boken overlapper han med Gud, se om du finner hvilken - men innimellom gir han inntrykk av at personene utfolder seg uavhengig av ham. Denne dobbeltheten gjør forfatteren fortjent til trampeklapp. Fortelleren eier ingen sympati for karakterene, noe som kanskje gjør det lettere å skrive om dem? De lever triste liv og ser mørkt på tilværelsen; det ville kostet for mye å engasjere seg i dem, og det igjen ville fratatt fortelleren, som kanskje også er forfatteren, makten han har over dem. Ingen kommer egentlig godt ut av det. Men det styggeste av alt: Stenseng leverer en riktig, riktig god romandebut!»
Joakim Tjøstheim, Litteraturviteren