Til stede

Essay

Tommy Olsson deltok på Statens 130. Kunstutstilling i 2017, også kjent som Høstutstillingen, med verket The Art Critic is Present. Hans bidrag til utstillingen innebar å sitte ved et bord med to stoler på Kunstnernes Hus, i et forsøk på å gjøre kunstkritikeren tilgjengelig for publikum. Prosjektet ble beskrevet som performance, sosial skulptur og relasjonell estetikk og hadde uventede møter og konklusjoner som konsekvens.

Til stede dokumenterer Olssons erfaringer fra prosjektet The Art Critic is Present og er en redegjørelse for bakenforliggende motiver, faktisk erfaring og resultatet av å treffe mange mennesker med mange meninger, på kort tid. Det er også en odyssé innenfor samtalen om kunst, som noen ganger beveger seg langt utenfor bordet.

 

Om Til stede

 «Nærværet i Tommy Olssons tekster blir ekstra tydelig i hans siste bok. [...] Den menneskelige intensiteten i teksten opprettholdes gjennom flere lag av spenninger, deriblant en konstant gnisning mellom kulhet og sårbarhet eller dødsdrift og begjær. Disse spenningene gir teksten en fin blanding av letthet og tyngde, som jevnlig vris rundt gjennom humoristiske utbrudd som er ganske unike i kunstkritikkens historie, vil jeg si.» 
Kjetil Røed, Kunstavisen

«Til og med folk som gir fullstendig faen i kunst, kan ha det fornøyelig med å lese Tommy Olssons kunstkritikk. Det er ikke fordi han snakker om sex og rus, men fordi han på en eller annen måte, et sted mellom det å sjarmere damer, ruse seg på do på Kunstnernes Hus, og begå majestetsfornærmelser mot både dronning og prinsesse, klarer å formidle en enorm kjærlighet til kunsten gjennom sin egen menneskelige sårbarhet.»
Oda Victoria Reitan, Minerva

«Til stede inneholder nemlig flere kloke betraktninger når Olsson ser på den konkrete virkeligheten, og for eksempel forklarer hvorfor han nå mener det er viktig å bevare Høstutstillingen. Dette handler ikke bare om at han har sett tilstelningen med de besøkendes blikk eller at utstillingen i seg selv har endret seg, men også at samfunnet rundt har blitt annerledes. Olsson peker på hvordan en gradvis utglidning har skjedd når de med politisk makt har ønsket a gjøre kunsten forståelig for seg selv ved å forvandle den til noe de kjenner. Dermed har de skapt en kultursfære av 'kreativ næring' og 'talentsatsninger'. Rommet samtidskunsten har til rådighet, mener Olsson, er sterkt krympende, og 'i dette sure skjelettet av et samfunn, hvor det meste enten er solgt eller snart skal legges ut på anbud, er dette en no-brainer: Statens Kunstutstilling blir verdt a passe på under disse omstendighetene siden det meste ellers fort kan, og sannsynligvis vil, forsvinne med et pennestrøk'. I slike passasjer får Olssons setninger den sprengkraften de fortjener.»
Hanna Malene Lindberg, Bokvennen Litterær Avis

«Et knusende godt formidlet essay.»
Helene Aspergerinformator