Tea og moren flytter fra byen til bygda for å starte på nytt. Tea prøver å finne seg til rette i det nye huset, hun går mellom rommene og venter på noe, leter etter noe, men hun vet ikke hva. Hun vokser opp, får venner, møter Markus, mens moren fortsetter å lengte etter pappaen som forsvant før Tea ble født.

Dagene er en roman om å være datter, mor og kvinne. Om ensomhet, tosomhet og kjærlighet, om å få lov til å være barn og å få lov til å bli voksen. Om å si ja og nei. Og om håp.

Om Dagene

[score] «Selv har debutanten Julie Stokkendal produsert en vâr og empatisk skildring av fryktsomme karakterers (ikke alltid like) forsiktige forsøk på å finne ut av hvem de er, gjennom det de gjør.»
Jan Askelund, Stavanger Aftenblad

«Julie Stokkendals Dagene har en gjennomgående sikkerhet i tone og språk. [...] Ikke minst viser forfatteren en tilbakeholdenhet som gir rom for leserens egne erfaringer og lesninger, slik god litteratur kan gjøre.»
Bjørn Ivar Fyksen, Klassekampen

«Allerede efter få linjer var jeg grebet af den stemning Stokkendal så poetisk skaber. Det er en vildt ubehagelig stemning, men fordi hun pakker den ind i så fint og poetisk et sprog, må man næsten bare læse. Der er en eller anden form for trøst i det, ikke i selve fortællingen, men i sproget. [...] Jo mere jeg skriver om denne bog, jo mere jeg tænker, jo mere sammensat og gennemført finder jeg ud af, at den er: i dens billeder og i dens sprog. Det må sgu være det man kalder skriveKUNST! [...] Fuck, en fin bog!»
Pernille Høegh, Nordlitt.dk

«Forfatteren er opptatt av foreldre og barn - relasjoner og hun beskriver veldig godt hvor betent og sårt dette kan være , og hvor prisgitt barn er de voksnes ‘nykker’. Det er ei varm bok, men også uendelig trist og lærerik på den måten at barn bør få være barn og ikke ta de voksnes rolle. Jeg ble nesten litt sint på denne umodne moren som overførte så mye av sin egne problemer på Thea. Boka er lettlest og språket er godt. Anbefales for de som liker å lese om hvordan ‘alminnelige’ mennesker takler livet og hverdagen.»
Marit H. Rudshagen, Solungavisa

«Sylskarpe observasjoner [...] Romanen glir mellom hvordan hendelser forløper, og den interne, psykologiske opplevelsen av hendelsene. Vekslingene er tydelige, nærmest stemningsskapende i seg selv, skrevet med en perfeksjonisme som gjør det enkelt å henge med.»
Emilio Sanhueza, Aftenposten