Omslaget til Britisk museum

Stort omslag

Heftet

Britisk museum

Dikt

Med Britisk museum fortsetter Jørn H. Sværen arbeidet med å samle tekstene sine til et større hele, slik han sist gjorde i Dronning av England (2011). Flere av motivene videreføres her, og nye motiver kommer til – her er løver, bier, skjold og sverd, kors og bokhistorie, i dikt og fragmenter, prosastykker, brev og bilder. Språket er konsist og ladet. Tekstene er klare og harde, gripende og dypt menneskelige.

Om Britisk museum

«Selve diktene er ordknappe portaler ut i store uavgrensede rom: Det er ofte mindre enn en håndfull ord per side, ord som har blitt ventet frem over lang tid og har blitt omsorgsfullt plassert akkurat her, og som derfor tåler å mediteres over. De er skilt med mange blanke ark, og om leseren da i tillegg betenker at disse diktene har sirkulert i flere år som små bøker, så vokser avstanden mellom versene.

Slik skapes både tid og rom som signaliserer kontemplative pauser og - innimellom - ­besøk av folk, litt som i et galleri ­eller en døgnåpen kirke. For det som hender med Sværens gule diktsamlinger er at de i større grad fremstår som utstillinger eller arkitekturer. All plassering av tekst oppleves som like ladet med mening som tekstene selv»
Gunnar Wærness, Vårt Land

«Gjennom det siste tiåret har jeg lest Sværens småskrifter med stor nysgjerrighet, men samtidig følt meg litt fremmed for det sakrale eller noe rituelle preget. […] Når småskriftene samles i bøkene Britisk museum og Dronning av England, leser jeg alle tekstene på en helt annen måte. Her settes atskillig mer i spill, nøkkelordenes resonans klinger dypere og lenger, lesingen skyter fart i flere retninger. Det er medrivende. En ting småskriftene gjør, er å forstyrre forestillinger om hva et dikt er, og vise diktet som en praksis i en lang skrifttradisjon. Når småskriftene samles i Britisk museum og Dronning av England, taler de til mer i meg som leser. Sværen appellerer sterkere til leseren i meg som begjærer tolkning. Men småskriftene og bøkene på Kolon forlag står åpenbart i et vekselforhold som gjensidig utfyller hverandre og gir produktive betingelser i dette viktige og unike forfatterskapet. Jørn H. Sværens virke og poesi er betydelig og burde vært løftet mer frem.»
Espen Stueland, Vinduet

«Med en blanding av dikt, prosa og illustrasjoner skriver Jørn H. Sværen fram en egen, fascinerende sjanger i Britisk museum. [...] Bokas kortfattede, nøkterne form rommer et brennende begjær etter flere ting, slik jeg leser dem: en lengsel etter erkjennelse, på tvers av årtusener med bilder, tegn og skrift. Samtidig merkes avsenderens konkrete og tekstenes abstrakte behov for å bli lest, fortolket, forstått. De to montasjebøkene fortjener å bli lest om og om igjen.»
Tom Egil Hverven, Klassekampen

«Jørn H. Sværens verk er sobert og imponerande rikt på tyding. [...] Mellom desse essayliknande tekstane er diktliner vovne inn, korte dikt, med ei ekspanderande biletkraft. [...] På eit museum kan ein finne ueinsarta objekt stilte ut side om side. Ordensprinsippet er ikkje gitt av verda gjenstandane stammar frå, men av funna som er gjorde. Slik fungerer også Britisk museum, der tydingane faldar seg vent ut på fleire plan.»
Sindre Ekrheim, Dag og Tid

«Sværens lite strenge omgang med sjangre gir et mangfoldig uttrykk; konstellasjonene og henvendelsen er viktigere enn konvensjonene. Leseren kan møte den åpne formen med motstand eller nysgjerrighet, men selve prosjektet har uansett verdi som noe utenom det vanlige i norsk poesi. [...] Sværens sobre og formidlende, og dessuten tenkende skrivestil gjør at man som leser lett blir inkludert.
[...]
Bildene taler klart, men de kretser også rundt paradokser, idet urner sidestilles med kilder og det nedbrente fremstilles som en grobunn. Sekvensen har en konsekvent tematikk, hvor døden eller ødeleggelsen går hånd i hånd med livet eller skapelsen. En beslektet lesning er at alt bygger på noe foregående, at alt vokser og skapes i etterkant - også poesien. Disse små linjene antyder også om Sværens egen praksis, som står i et så aktivt og reflektert forhold til tradisjonene, til det gamle og kanskje avlagte.»
Katrine Heiberg, Morgenbladet

«Med et verk som altså stadig går i ny dialog med seg selv og omgrupperer sitt eget meningsinnhold, er det vanskelig – og det kan bli reduktivt – å trekke ut én eller flere såkalte nøkkelpassasjer. Ikke minst fordi nøklene, eller chifferene, ligger nedfelt i skjulte forbindelser, vaklende assosiasjoner, og, ja, i det ennå ikke tenkte. Det er likevel ett skriftstykke jeg særlig har gått rundt og tenkt på i ettertid.

Sværen assosierer fra ríza, det russiske ordet for en metallplate som dekker over et helgenbilde i den ortodokse kirken, til korsveien i kirken, og derfra til besøket i en steinkirke i det nordvestre Spania – så lander tankespranget i en skjør scene, hvor jeg-et klipper neglene på sin gamle fars føtter, i en handling av nåde, selvoppofrelse. Han «tenkte på de små tingene, og de siste tingene, alt dette som skal komme. En ung novise tenner lysene. Munkene smaler seg, gamle og sortkledde, de synger med sprukne stemmer. Slik vil det alltid være. Jeg lukket øynene og ba om tid.» Passasjen søker seg mot et gåtefullt bilde, men med en glassklar åndelighet, et nydelig renskårent språk.»
Benjamin Yazdan, Bokvennen Litterær Avis

«Britisk museum inviterer rett og slett til at leseren selv må opptre som en aktiv museumsgjest, eller en slags sporfinner. Formen krever at leseren selv, gjennom motstanden i lesningen, må kjenne på problemet som skrives frem: det mysteriøse og vanskelige, men også fantastiske, i å se for seg et annet menneske et annet sted og i en annen tid gjennom skrift eller ruiner. Utgivelsens springende form gjenspeiler museets muligheter for alltid å kunne utforske noe i en annen rekkefølge, på en annen måte.»
Anna Serafima Svendsen Kvam, Universitas

 

Nyheter om Britisk museum