Raúl Zuritas skjønnlitterære debut, diktsamlingen Skjærsild fra1979, er et landemerke i latinamerikansk samtidspoesi. Gjennom dikt om lidenskap, ensomhet, natur og kroppslighet, skriver Zurita frem forkvaklede ekkoer og eksentriske gjenklanger av den fysiske og kulturelle volden som det chilenske folket ble utsatt for under Augusto Pinochets militærdiktatur (1973-1990). En sentral passasje i boka, kalt «Atacama-ørkenen», opererer med stadig skiftende perspektiver på det bølgende ørkenlandskapet, og lar selvet både forsvinne og gjenoppstå. Zuritas lyriske stemme er oppfinnsom, hard og konfronterende, og gir et poetisk uttrykk for akutt fravær av stabilitet og tilværelsens brutale paradokser.

Skjærsild blir regnet som første bind i Raúl Zuritas Dante-trilogi, som også inkluderer diktsamlingene Anteparadis (Anteparaíso, 1982) og Det nye livet (La Vida Nueva, 1994).

Om Skjærsild

«Zuritas debutdiktsamling lar seg vanskelig lese utenfor den spesifikke chilenske sammenhengen. Skjærsild strekker seg like fullt mot det tidløse, man kunne kanskje si at diktene forholder seg akutt til det menneskelige behovet for uendelighet. Lest opp mot norske diktsamlinger og gjendiktninger som utkommer i dag, blir det også påfallende hvor åpen Zurita er for ulike poesisyn. For ham er poesien en slags totalkunst, skriver Carmona-Alvarez i etterordet. Diktene innretter seg ikke etter den alminnelige jeg-sentrerte poesien, der dikterjeget først og fremst vil uttrykke sitt selv - men de er heller ikke fremmede for å la liv og dikt renne over i hverandre. Et sted i Skjærsilds siste seksjon kommer Zurita tilbake til arret i ansiktet: «mitt kinn er stjernehimmelen / og Chiles bordeller». Arret på kinnet - skriften - kan både synliggjøre og omskape virkeligheten, er både fjern og håndgripelig. Mer enn det kan poesien knapt håpe på.»
Carina Elisabeth Beddari, Morgenbladet