I 1940 utga den danske lingvisten Viggo Brøndal boken Præpositionernes Theori. I 2007 utgir Claude Royet-Journoud en poesibok med samme tittel, den første etter at han fullførte sin store tetralogi, fire bøker som samlet utgjør et av de viktigste verkene i fransk etterkrigspoesi. Royet-Journouds arbeid forbindes ofte med en språkorientert, ikke-ekspressiv poesi som avviser den tradisjonelle diktningens billedspråk og allegoritenkning. Han fremhever preposisjonene – de små, ubøyelige ordene som binder sammen ord og setningsledd – som en nøkkel til forståelsen av og arbeidet med poesi: «Preposisjonen er nesten usynlig, men hjemsøker språket, og i særlig grad poesiens språk. Preposisjonen magnetiserer det, uthuler det, endevender det.» Preposisjonenes teori kan leses som en fortettet inngang til et av de mest fascinerende forfatterskapene i europeisk samtidslitteratur. 

Om Preposisjonenes teori

«Fra sin radikale posisjon provoserer Royet-Journoud leseren til å bli klar over hvilke forventninger hen går til poesien med, for derigjennom å kunne tenke over hva poesi er, og dessuten hvordan betydning og forståelse oppstår (eller forsvinner).»
Katrine Heiberg, Morgenbladet