Helga Mork er i overgangsalderen og har innstilt seg på at ho skal leve åleine, ved sida av ein taus, stor stein. Men når det ein dag flyttar inn nye naboar i det tomme nabohuset, og ho får kjensla av å ha møtt sjele-tvillingen sin i den eine av dei to, hjelper ikkje lenger panseret av svartsyn. Ho leiger seg eit kontor, som viser seg å vere ein portal inn i ei anna røynd, der alle berre kviskrar. Korleis skal ho kome seg tilbake?

Her kjem sola er ein kjærleiksroman som leitar etter håp i menneskeleg kommunikasjon, der fiksjon og røynd stadig glir over i kvarandre og det er vanskeleg å seie kva som er kva, med unntak, kanskje, av det som lyser aller sterkast.

Om Her kjem sola

❤️❤️❤️❤️❤️❤️ «Vittig om vagina og Vestlandet. [...] Her kjem sola er ein ekstraordinær god kjærleiksroman av en lærd forfatter som ikkje stikk si litterære danning under ei skjeppe. Men ho gjer det med stor humor, vittige vendingar og avvæpnande eleganse.»
Jan Nyberg, BT

«Det kan noen ganger være fristende å ønske seg en annen bok enn den en leser. Det er et av tabuene til en litteraturkritiker. Å ikke anmelde boka en leser, men den boka som ikke finnes, og som en stakkar dikter videre på, med en idé om at det er slik denne boka burde ha vært. Da hadde den vært god. Mens jeg leser Gunnhild Øyehaug siste roman Her kjem sola, er det som ønskene mine om en annen bok er en portal, som pling!, transporterer meg til nye rom i romanen. Igjen og igjen. Hver gang jeg litt febrilsk kjenner, ææhh, nå ble det kanskje litt mye meta. Åh nei! nå har hun blitt Norges mest ironiske forfatter. Eller; Hæ, blir ikke dette akkurat litt for absurd – så pling! åpner Øyehaug en ny dør og skrider ufortrødent foran meg til andre rom, mens hun prater videre som en foss; om kjærlighet, vaginaen i menopausen ('Så frisk og kul, som om han har heile livet framfor seg'), grevlingenes menneskelignende små, hvite fingre, haikudikt, Wittgenstein og Dante, flyttblokker og metakommentaren i Hamlet.
[…]
Jeg kjenner en dyp glede fordi Øyehaug virkelig ikke bryr seg om hva en vellykka roman er. For det er en sann fryd å vase rundt i denne skogen av en roman, og gi seg over til Øyehaugs perspektivutvidende og livsbejaende humoristiske blikk, som igjen og igjen skaper lysninger i villniset.»
Hilde Slåtto, Vårt Land

«Den nye boka til Gunnhild Øyehaug er en intellektuell romantisk komedie som foregår i flere virkeligheter på likt. Hvis du har sett filmen Being John Malcovich (1999) eller Everything, everywhere, all at once (2022) vil du ikke ha noen problemer med å henge med her. Øyehaug er så god på å skrive for scenen, at samme hvor sprø handlingen er, spiller hodet mitt av en film som henger på greip. […] 
Med Her kjem sola sparker Øyehaug Nina Lykke ned fra tronen, og blir den nye dronninga av ‘på-kornet-beskrivelser av kvinner i overgangsalderen’. SÅ mye morsommere. Og uendelig mye smartere.»
Siri Høstmælingen, Bokført

«Gjennom de mange illusjonsbruddene gir hun litterær form til en rastløst analyserende bevissthet, som om romanen selv, og ikke bare Helga Mork (49), slites mellom fornuft og følelser, logikk og lyst. […] Slik oppleves til syvende og sist den fantasirikt ustabile formen Øyehaug dyrker som den mest sannferdige måten å gestalte Helga Morks emosjonelle svimmelhet på. En realisme som til fulle absorberer menneskets virvlende indre liv.»  
Leif Bull, Dagens Næringsliv 

«Øyehaug lykkes godt med å hale ut både det patetiske og euforiske i Helgas vaklende leting etter bekreftelse fra Even. Men heller enn å grave i trekantdramaets latente intriger, fokuserer Øyehaug på selve forelskelsen, perioden hvor Helga og Even fremdeles er ukjent for hverandre. Her får vi en smeltende vakker kjærlighetsfortelling hvor forfatteren forløser sitt potensial som eksistensiell humorist.» 
Eilif Guldvog Hartvedt, Aftenposten

«Det stråler varmt av Gunnhild Øyehaug sin herleg smarte og særs festlege litteraturleik.» 
Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen

«Ein tredje ting er språket til Øyehaug, som ikkje berre er fullt av metakommentarar og moldvarp-aktig undergraving av grensene mellom fiksjon og røynd, men som i seg sjølv er så fritt og oppfinnsamt at ein aldri kjenner seg trygg på at ein ting berre er éin ting i romanen; at til dømes ei høne berre er ei høne (…).»    
Eivind Myklebust, Klassekampen 

«Draumane er mange i denne smarte, velskrivne, vittige og menneskekloke boka.»
Odd W. Surén, Dag og Tid