Helga Mork er i overgangsalderen og har innstilt seg på at ho skal leve åleine, ved sida av ein taus, stor stein. Men når det ein dag flyttar inn nye naboar i det tomme nabohuset, og ho får kjensla av å ha møtt sjele-tvillingen sin i den eine av dei to, hjelper ikkje lenger panseret av svartsyn. Ho leiger seg eit kontor, som viser seg å vere ein portal inn i ei anna røynd, der alle berre kviskrar. Korleis skal ho kome seg tilbake?

Her kjem sola er ein kjærleiksroman som leitar etter håp i menneskeleg kommunikasjon, der fiksjon og røynd stadig glir over i kvarandre og det er vanskeleg å seie kva som er kva, med unntak, kanskje, av det som lyser aller sterkast.

Om Her kjem sola

❤️❤️❤️❤️❤️❤️ «Vittig om vagina og Vestlandet. [...] Her kjem sola er ein ekstraordinær god kjærleiksroman av en lærd forfatter som ikkje stikk si litterære danning under ei skjeppe. Men ho gjer det med stor humor, vittige vendingar og avvæpnande eleganse.»
Jan Nyberg, Bergens Tidende

[score] «Makan til kjærleiksroman har du aldri lese.»  
Anne Cathrine Straume, NRK

[score] «Noen vanlig kjærlighetsroman er dette ikke. Men en kjærlighetsroman? Avgjort!»
Ole Jacob Hoel, Adresseavisen

[score] «Den likte jeg skikkelig godt! Handler om Helga, som bor alene langt uti gokk, plutselig får hun et ektepar til naboer, og Helga blir forelsket i mannen. Kort fortalt! Boken er skrevet veldig meta, og handler om å skrive bok samtidig som den handler om forelskelse, mennesker og det å bli gammel. […] Terningkast fem!»    
Sophie Elise Isachsen, Instagram 

«En leken roman om en forelsket kvinne i overgangsalderen. Men dette er ikke bare en kjærlighetsfortelling. Boken er smurt med tykke lag av metanivåer. Når Øyehaug lar nivåene flyte diffust om hverandre, gir hun leseren et rikt og underholdende tolkningsrom.»    
Aftenposten - årets beste bøker 

«Hovedpersonen i denne sjarmerende originale romanen er 49 år gammel og skilt. Forfatter, men ikke egentlig så lysten på å skrive bøker. Så blir hun, tross hormonkaos og overgangsalder, forelska. I en gift mann. Typisk … Forviklinger følger i denne godteposen av en roman, der det er flere sure og beske biter enn søte. Kanskje handler det mest om hvordan litteratur blir litteratur. Om lek. Om arbeid. Samt litt om overgangsalderen. Øyehaug er en ekte original. Hun vil fryde lesere som faktisk kan lese, også om historien ikke fortelles på hollywoodsk vis.»    
Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen – årets beste bøker

«Det stråler varmt av Gunnhild Øyehaug sin herleg smarte og særs festlege litteraturleik.»
Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen

«Draumane er mange i denne smarte, velskrivne, vittige og menneskekloke boka.»
Odd W. Surén, Dag og Tid

«Det kan noen ganger være fristende å ønske seg en annen bok enn den en leser. Det er et av tabuene til en litteraturkritiker. Å ikke anmelde boka en leser, men den boka som ikke finnes, og som en stakkar dikter videre på, med en idé om at det er slik denne boka burde ha vært. Da hadde den vært god. Mens jeg leser Gunnhild Øyehaug siste roman Her kjem sola, er det som ønskene mine om en annen bok er en portal, som pling!, transporterer meg til nye rom i romanen. Igjen og igjen. Hver gang jeg litt febrilsk kjenner, ææhh, nå ble det kanskje litt mye meta. Åh nei! nå har hun blitt Norges mest ironiske forfatter. Eller; Hæ, blir ikke dette akkurat litt for absurd – så pling! åpner Øyehaug en ny dør og skrider ufortrødent foran meg til andre rom, mens hun prater videre som en foss; om kjærlighet, vaginaen i menopausen ('Så frisk og kul, som om han har heile livet framfor seg'), grevlingenes menneskelignende små, hvite fingre, haikudikt, Wittgenstein og Dante, flyttblokker og metakommentaren i Hamlet.
[…]
Jeg kjenner en dyp glede fordi Øyehaug virkelig ikke bryr seg om hva en vellykka roman er. For det er en sann fryd å vase rundt i denne skogen av en roman, og gi seg over til Øyehaugs perspektivutvidende og livsbejaende humoristiske blikk, som igjen og igjen skaper lysninger i villniset.»
Hilde Slåtto, Vårt Land

«Den nye boka til Gunnhild Øyehaug er en intellektuell romantisk komedie som foregår i flere virkeligheter på likt. Hvis du har sett filmen Being John Malcovich (1999) eller Everything, everywhere, all at once (2022) vil du ikke ha noen problemer med å henge med her. Øyehaug er så god på å skrive for scenen, at samme hvor sprø handlingen er, spiller hodet mitt av en film som henger på greip. […] Med Her kjem sola sparker Øyehaug Nina Lykke ned fra tronen, og blir den nye dronninga av ‘på-kornet-beskrivelser av kvinner i overgangsalderen’. SÅ mye morsommere. Og uendelig mye smartere.»
Siri Høstmælingen, Bokført

«Gjennom de mange illusjonsbruddene gir hun litterær form til en rastløst analyserende bevissthet, som om romanen selv, og ikke bare Helga Mork (49), slites mellom fornuft og følelser, logikk og lyst. […] Slik oppleves til syvende og sist den fantasirikt ustabile formen Øyehaug dyrker som den mest sannferdige måten å gestalte Helga Morks emosjonelle svimmelhet på. En realisme som til fulle absorberer menneskets virvlende indre liv.»  
Leif Bull, Dagens Næringsliv 

«Øyehaug lykkes godt med å hale ut både det patetiske og euforiske i Helgas vaklende leting etter bekreftelse fra Even. Men heller enn å grave i trekantdramaets latente intriger, fokuserer Øyehaug på selve forelskelsen, perioden hvor Helga og Even fremdeles er ukjent for hverandre. Her får vi en smeltende vakker kjærlighetsfortelling hvor forfatteren forløser sitt potensial som eksistensiell humorist.» 
Eilif Guldvog Hartvedt, Aftenposten

«Ein tredje ting er språket til Øyehaug, som ikkje berre er fullt av metakommentarar og moldvarp-aktig undergraving av grensene mellom fiksjon og røynd, men som i seg sjølv er så fritt og oppfinnsamt at ein aldri kjenner seg trygg på at ein ting berre er éin ting i romanen; at til dømes ei høne berre er ei høne […].»    
Eivind Myklebust, Klassekampen 

«Det spøker i kjelleren. Er det ikke det Øyehaug også gjør i midten av romanen – at ‘Verkelegheita’, drømmen, sklir over i realitet? For hvordan ser vi egentlig våre egne opplevelser og erfaringer? Kjelleren blir som en invertert virkelighet, slik vi kjenner igjen fra Hamlets mystiske sekvenser. Når essayet omsider tar slutt, får vi et motsvar fra den nye venninnen Hervor: ‘Analysen din av metakommentaren handlar om det same. Usikkerheita om kvar sanninga skal plasserast, over eller under scena, utanfor eller i fiksjonen. Det handlar om Even’. Så når Hamlet sier: ‘Stay, illusion, stay’, er det også dette Helga ønsker hun kunne sagt til Even. Måtte Her kjem sola være et bevis på at romanens form kan ta hvilken som helst vending: ‘Og dette er eigentleg det verste med historier: at dei må forteljast. Dei kan ikkje berre kome susande som ein komet og eksplodere på himmelen’.»
Julie K. Asplund, BLA

«For en skjønn historie, jeg humret meg gjennom hele boken, ble minnet på dager i Skjolden i fjor hvor jeg lærte mye om Wittgenstein, og frydet meg over å ha kost meg med en bok som inneholder både overlappende verdener og drømmer.» 
Tine Sundal

«For en fin roman dette var! Og for et språk og ikke minst for en fantasi Øyehaug har.
Jeg har storkost meg og skulle ønske at den var noe lengre. Ikke fordi jeg syntes den manglet noe, men fordi jeg skulle gjerne vært litt lenger i dette underfundige og mildt sagt absurde universet Øyehaug klarer å skape. Her er en forfatter som aller helst vil skrive om rasende kvinner i små, trekkfulle hus, men så skjer det som skjer, og skrivingen blir til noe ganske annet enn det som var tenkt. Syntes det er helt fantastisk gjort å formidle noe om en kjærlighetsrelasjon eller et trekantdrama uten å egentlig gå direkte inn på selve forholdet. I stedet er det fokus på selve forelskelsen Helga opplever og hva det gjør med henne. Ingen tradisjonell kjærlighetsfortelling her altså.»    
Beathe Solberg, Beathes bibliotek