Vekten av vindblåste trær kretser om to mennesker. En far ligger på sykehuset, i en tilstand mellom liv og død. Samtidig kretser diktene også om vennen Magnus. I noen år er han sentral i omgangskretsen, han er hjertet og han er hjernen. Og så, plutselig eller gradvis, er han ikke lenger det.

Vekten av vindblåste trær er en diktsamling om vennskap og fellesskap, om ensomhet og brudd og om reisene, fedrene og lengselen etter verden.

Om Vekten av vindblåste trær

«Et utsøkt langdikt om vann og vennskap, kriger og knödel, familie og fotball. Som å bli ømt trøstet på et språk du ikke visste at du kunne.»    
Janneken Øverland, Klassekampen - årets beste bøker

«Når forsvann han som tok livet sitt? Var han her, eller var han allereie halvt vendt vekk frå verda? Gripande og samstundes stor kunst.» 
Hadle Oftedal Andersen, Klassekampen - Årets beste bøker 

«Han skapar ei diktsamling der ulike tematiske trådar flettar seg inn i kvarandre, slik at heile boka blir til ei samanhengande rørsle. Sidan denne rørsla vekslar fram og tilbake mellom faren, Magnus og ulikt anna stoff, fell materialet aldri til ro som ei prosaisk skildring av ei hendingsrekke. I staden blir tekstane opna, på ny og på ny, mot noko ein med veldig store ord kan kalla den poetiske oppleving.
Og kva er så denne poetiske opplevinga? Den er ei oppleving av at verda er meir komplisert enn at ting anten er eller ikkje er. Som faren er «mellom liv og død», er det òg mange andre ting ein kan oppleva her i livet som eksisterer på ein glidande skala mellom det som er levande, rett framføre oss, og det som på mykje vagare måtar er til stades, til dømes som minner om dei som er borte.
[…] 
Det er ei verkeleg flott bok, dette her. Gripande, og uhyre velskriven.»
Hadle Oftedal Andersen, Klassekampen

«Overgangene mellom drømmer og faktiske hendelser i dikta skaper en opplevelse av noe flytende. På samme måte lar Blatt trær og koraller forveksles og speile hverandre, så overgangen mellom skog og korallrev blir glidende. Det gjør at Vekten av vindblåste trær har en suggererende kraft som en slags malstrøm, hvor vi ikke kan verne oss fra den heftige sorgen.»
Agnetha Thormodsdatter, Krabben – tidsskrift for poesikritikk

[score] «Diktene […] oppleves særdeles sammenlenket. Dette er prosadikt som går stille og smidig for seg, uten å gå på bekostning av verken klang eller poetisk kraft.
   Det er særlig det stemningsfylte i det lavmælte hos diktene til Thomas Marco Blatt som får meg til å glede meg over at han har kommet tilbake til poesien.»    
Thula Kopteitan, NRK