Å skrive er eit forsøk på å stanse den flytande straumen av alt umogeleg, seier ein av karakterane i desse novellene av Gunnhild Øyehaug, som har fått kritikarar i to tiår til å ta fram karakteristikkar som «blendande», «sylskarpe», og «virtuose». Om novellene handlar om ei jente som nektar å spele piano for bestefar sin, eller romvesen som kommuniserer gjennom polaroidbilete, eller om nokon som opplever at alt dei tek i blir til slimål, står det menneskelege i fokus, og smerta og ekstasen i det å ha eit medvit. Gunnhild Øyehaug sitt forfattarskap er eineståande og vrir kaleidoskopisk på novelleforma, «ein meister for vår tid», har det blitt sagt. 

Samla noveller inneheld alle novellene Gunnhild Øyehaug har utgjeve i bokform, og inkluderer Knutar + (2004/2012), Draumeskrivar (2016) og Vonde blomar (2020), samt ei nyskriven novelle. James Wood har skrive etterord.

«Det er nettopp i dette magiske grenselandet Gunnhild Øyehaug sine forteljingar eksisterer, grenselandet mellom det ekte og det biletlege, mellom støleik og forandring, mellom subjekt og objekt. Og der forteljinga reiser i stor fart fram og tilbake langs denne grensa, blir ho sjølv det opphøgde objektet, skimrande i superfantastisk utstråling.»
James Wood, frå etterordet til Samla noveller

Om Samla noveller

«I disse dager utgir nemlig Gunnhild Øyehaug sine Samla noveller. Siden hun debuterte med diktsamlingen Slaven av blåbæret i 1998 har Øyehaug tatt steget opp som en av de mest anerkjente og nyskapende forfatterne i skandinavisk samtidslitteratur. Særlig er det romanene som har gjort henne til kritiker- og publikumsfavoritt, men også essayene synes å ha avstedkommet unison entusiasme. For min egen del har det alltid vært novellene som har raget høyest i Øyehaugs forfatterskap. Trolig har det med gemytt og interesser å gjøre, men det ville ikke være helt urimelig å hevde at det også finnes mer objektive grunner til preferansen. […]    
I noveller som ‘Eple’ bindes alle trådene sammen til en sanselig og konseptuell helhet hvor det ikke lenger er noen motsetning mellom de metalitterære innslagene og novellens emosjonelle trykk. Tvert imot fungerer grepene og den overdrevne kunstferdigheten som en utdyping av inderligheten. Gjennom de tre bøkene som utgjør Samla noveller aner man derfor et sterkt slektskap til hyperbevisste amerikanske forfattere som Lydia Davis, Joy Williams og David Foster Wallace. Akkurat som hos disse finner vi hos Øyehaug en grunnleggende lekenhet i tekstene, men der det også ligger nedfelt et ønske om å innkapsle de aller sterkeste følelsene.»  
Sigurd Tenningen, Morgenbladet