Dødsverk
Roman
Birgitte Solheim ligger på dødsleiet på et privat pleiehjem utenfor Paris. Aldringens siste kapittel har begynt, hun er blind og fullstendig pleietrengende. Døgnets ensomhet avbrytes av besøk av levende og døde, og en bråte pleiere. Tilværelsen er uutholdelig, og hun lengter etter døden. Dødsverk er en roman om alderdommens siste fase og veien mot den uunngåelige slutten.
Dødsverk er tredje roman i trilogien om den pensjonerte hjertekirurgen Birgitte Solheim, som utsier sine siste sukk fra et sted i mørket. De to første bøkene, De siste kjærtegn og Øyeblikk for evigheten, har fått fantastisk mottakelse i Norge. Bøkene er solgt til 13 land og har fått flere litterære priser.
Om Dødsverk
«De tre bøkene [av Kjersti Anfinnsen om Birgitte Solheim] er usedvanlig lesverdige, og enda et bevis på hvordan den norske samtidsprosaen overgår den svenske. For når leste du sist en svensk roman med dette ambisjonsnivået?»
Björn Kohlström, Bernur
[score] «Rørende og klokt fra dødsleiet.
Birgitte kan være både sær og usympatisk, men også fandenivoldsk, klok – og tidvis ufrivillig komisk. Språket er presist, nedpå og konsentrert. Forfatteren kaster ikke om seg med metaforer. De hun bruker, virker nøye utvalgt. Gjennom korte kapitler, som ligner dagboksnedtegnelser, reflekterer Birgitte kompromissløst, ofte bitende sarkastisk, over livets gode og vonde øyeblikk. Hun bærer med seg tap, sorg og savn. Og lass med livsvisdom. Anfinnsen faller aldri for fristelsen å karikere henne. Snarere lever hun seg inn i Birgitte, i hennes tap av seg selv, på en helt usentimental måte, som også føles sann. Birgitte framstår dypt menneskelig. Jeg blir gående og tenke på henne lenge etter endt lesning. [...]
Møtene mellom disse to, den gamle og den unge, er litteratur som får det til å svi bak øyelokkene – nettopp fordi Anfinnsen mestrer antydningens kunst. Hun romantiserer ikke alderdommen, maler heller ikke et skrekkbilde. Hun menneskeliggjør erfaringene til virkelig gamle mennesker, bygger bro mellom generasjonene. Det er både rørende og klokt, men sentimentalt blir det aldri. [...]
Det er dette god litteratur gjør: Den bygger broer, gjør oss mer empatiske, får oss å forstå mennesker vi i utgangspunktet ikke tenker at vi har noe til felles med.»
Ellen Sofie Lauritzen, NRK
Birgitte kan være både sær og usympatisk, men også fandenivoldsk, klok – og tidvis ufrivillig komisk. Språket er presist, nedpå og konsentrert. Forfatteren kaster ikke om seg med metaforer. De hun bruker, virker nøye utvalgt. Gjennom korte kapitler, som ligner dagboksnedtegnelser, reflekterer Birgitte kompromissløst, ofte bitende sarkastisk, over livets gode og vonde øyeblikk. Hun bærer med seg tap, sorg og savn. Og lass med livsvisdom. Anfinnsen faller aldri for fristelsen å karikere henne. Snarere lever hun seg inn i Birgitte, i hennes tap av seg selv, på en helt usentimental måte, som også føles sann. Birgitte framstår dypt menneskelig. Jeg blir gående og tenke på henne lenge etter endt lesning. [...]
Møtene mellom disse to, den gamle og den unge, er litteratur som får det til å svi bak øyelokkene – nettopp fordi Anfinnsen mestrer antydningens kunst. Hun romantiserer ikke alderdommen, maler heller ikke et skrekkbilde. Hun menneskeliggjør erfaringene til virkelig gamle mennesker, bygger bro mellom generasjonene. Det er både rørende og klokt, men sentimentalt blir det aldri. [...]
Det er dette god litteratur gjør: Den bygger broer, gjør oss mer empatiske, får oss å forstå mennesker vi i utgangspunktet ikke tenker at vi har noe til felles med.»
Ellen Sofie Lauritzen, NRK
«For hver side og for hver dag som følger, lider jeg med den døende Birgitte som ikke kan annet enn å vente. Spørsmålet om hvordan vi best hjelper et menneske i denne tida, fortsetter å runge etter siste ord er skrevet og siste åndedrett er tatt.»
Sigrid Strømmen, Vårt Land
Sigrid Strømmen, Vårt Land
«Med denne tredje og siste romanen om den norske hjertekirurgen som har arbeidet og levd i Paris, har Anfinnsen fullført en trilogi om alderdom og død. Tre tynne romaner er det blitt, med et forbløffende kraftfullt innhold. Så tilsynelatende lette og forførende. Men likevel så skarpe, triste, rørende og mørkt humoristiske. Det er dristig gjort å skildre et menneskes siste dager. Men Kjersti Anfinnsen balanserer dette på imponerende måte.»
Turid Larsen, Dagsavisen
Turid Larsen, Dagsavisen
«Kjersti Anfinnsen skaper et språk for både aggresjon og tristesse […]
Kjersti Anfinnsen skriver ikke bøker som roper høyt. Men Dødsverk gir et rått og forstandig bilde av den seiglivede alderdommen.»
Ingunn Økland, Aftenposten
Kjersti Anfinnsen skriver ikke bøker som roper høyt. Men Dødsverk gir et rått og forstandig bilde av den seiglivede alderdommen.»
Ingunn Økland, Aftenposten
«Kjersti Anfinnsens Dødsverk er et brutalt portrett av livets slutt.»
Janneken Øverland, Klassekampen
Janneken Øverland, Klassekampen
[score] «Dødsverk er en usentimental og engasjerende roman, som på en troverdig måte skildrer de siste dagene i et menneskes liv. Denne situasjonen skal de fleste av oss gjennom, så det er godt å være forberedt - jeg anbefaler deg å lese denne romanen»
Tine Sundal
Tine Sundal
«Anfinnsen skriver veldig godt, språket er presist og dempet. Hun har gjort en formidabel jobb med å skape karakteren og ikke et eneste sted fremstår hun karikert. Forfatteren har gjort en fantastisk jobb med denne trilogien og hun kan kunststykket å fortelle mye med få ord.»
Beathe Solberg, Beathes bibliotek
Beathe Solberg, Beathes bibliotek
«Anbefales varmt, meget velskrevet med humor i elendigheten. Et sjeldent litterært bidrag om de som ligger på det aller siste.»
Anita Ness, Artemisias verden
Anita Ness, Artemisias verden
