Birgitte Solheim ligger på dødsleiet på et privat pleiehjem utenfor Paris. Aldringens siste kapittel har begynt, hun er blind og fullstendig pleietrengende. Døgnets ensomhet avbrytes av besøk av levende og døde, og en bråte pleiere. Tilværelsen er uutholdelig, og hun lengter etter døden. Dødsverk er en roman om alderdommens siste fase og veien mot den uunngåelige slutten.

Dødsverk er tredje roman i trilogien om den pensjonerte hjertekirurgen Birgitte Solheim, som utsier sine siste sukk fra et sted i mørket. De to første bøkene, De siste kjærtegn og Øyeblikk for evigheten, har fått fantastisk mottakelse i Norge. Bøkene er solgt til 13 land og har fått flere litterære priser.

Om Dødsverk

[score] «Rørende og klokt fra dødsleiet.
Birgitte kan være både sær og usympatisk, men også fandenivoldsk, klok – og tidvis ufrivillig komisk. Språket er presist, nedpå og konsentrert. Forfatteren kaster ikke om seg med metaforer. De hun bruker, virker nøye utvalgt. Gjennom korte kapitler, som ligner dagboksnedtegnelser, reflekterer Birgitte kompromissløst, ofte bitende sarkastisk, over livets gode og vonde øyeblikk. Hun bærer med seg tap, sorg og savn. Og lass med livsvisdom.
Anfinnsen faller aldri for fristelsen å karikere henne. Snarere lever hun seg inn i Birgitte, i hennes tap av seg selv, på en helt usentimental måte, som også føles sann. Birgitte framstår dypt menneskelig. Jeg blir gående og tenke på henne lenge etter endt lesning. [...] 
Møtene mellom disse to, den gamle og den unge, er litteratur som får det til å svi bak øye­lokkene – nettopp fordi Anfinnsen mestrer antydningens kunst. Hun romantiserer ikke alder­dommen, maler heller ikke et skrekk­bilde. Hun menneskelig­gjør erfaringene til virkelig gamle mennesker, bygger bro mellom generasjonene. Det er både rørende og klokt, men sentimentalt blir det aldri. [...]
Det er dette god litteratur gjør: Den bygger broer, gjør oss mer empatiske, får oss å forstå mennesker vi i utgangs­punktet ikke tenker at vi har noe til felles med.» 
Ellen Sofie Lauritzen, NRK 

«For hver side og for hver dag som følger, lider jeg med den døende Birgitte som ikke kan annet enn å vente. Spørsmålet om hvordan vi best hjelper et menneske i denne tida, fortsetter å runge etter siste ord er skrevet og siste åndedrett er tatt.»   
Sigrid Strømmen, Vårt Land