De personlige essayene i Å dra opp en forsinket sokk kjennetegnes av en rastløs, sanselig oppmerksomhet som lar seg drive av lyd, overflater, småting som beltehull, brødsmuler, bestikk, fugl og barn som løper, og som hele tiden vil over i refleksjon. Tekstene handler om å bli eldre og svakere, og om livet som gammel mann, men de handler også om billedkunst (da Vinci, eller Arne Svalastog), musikk (Bach, folkemusikk) og litteratur (Vesaas, Svein Jarvoll). Det handler dypest sett om å befinne seg mellom snarere enn i et trygt rom – en posisjon som gir spennende perspektiver, men som også er knyttet til en viss eksistensiell smerte.