Nominert til Bibliotekets litteraturpris 2023!

Umogelege metamorfosar, kjøtmeiser, mygg og menneske med store lengslar, store sorger, små problem og store og små tankar spelar seg ut i novellesamlinga Vonde blomar. Kva skal du til dømes gjere når du plukkar vonde blomar? Kva skal du seie i opningstalen din når det flunkande nye museet ditt har sokke i jorda? Kva skal du gjere når alt du tek i blir til slimål? Og kva skal du gjere når du har lengta etter å besøke dei kvite klippene ved Dover, men no er død?

Vonde blomar handlar om kjærleik, død og opprør, om å skifte form eller å bli verande den same, om flokane i det arbeidet som heiter å forstå.

Om Vonde blomar

«Den bergensbosatte ørstingen er kjent for sin fantasirike litteratur. Og mens ulike innganger til såkalt ‘virkelighetslitteratur’ fortsatt dominerer mye av litteraturdebatten, tar Øyehaug med novellesamlingen Vonde blomar et skritt enda lenger inn i det eksperimentelle og surrealistiske.»
Bergens Tidende kårer årets beste bøker 2020

«Gunnhild Øyehaug is one of Norway’s finest writers and her latest collection of short stories shows her at her absolute best. […]  It’s so well done, playful and fun and experimental; it’s smart and a weekend in cloud cuckoo land, it’s punk and pure beauty and more than that, it is one of those, “damn, I wish I could write like that” and the feeling of relief that at least she’s able to.»
Johan Harstad , Literary Hub – Litteraturtidsskriftet Freeman’s bidragsytere om deres favorittbøker i 2020

«Noveller med digressive anfall og augeopnande etter døden-opplevingar. Her mistar ein tråden og plukkar den opp att i same vending.»
Eivind Myklebust, Klassekampen - Årets beste bøker 2020

❤❤❤❤❤ «Nå og da dukker det opp bøker som er så markant annerledes at de får andre bøker til å virke veldig like. Novellesamlingen Vonde blomar er en slik bok. Den får det meste av det som skrives i dag til å fremstå som blodfattig realisme, kjent under nyordet virkelighetslitteratur. [...] Vonde blomar er en egenartet samling som beriker artsmangfoldet i litteraturens verden.»
Gro Jørstad Nilsen, Bergens Tidende

«Det er ikkje urimeleg å påstå at Gunnhild Øyehaug er blant dei mest fantasirike forfattarane i norsk samtidslitteratur. Med ei uforfalska kreativ kraft skriv ho fram litterære univers som gjerne overskrid det realistiske. På same tid er det ordinære og kvardagslege aldri langt borte.»
Margunn Vikingstad, Morgenbladet

«Gunnhild Øyehaug bekrefter sin status som en av våre mest innovative, morsomme og uærbødige forfattere. [...] Denne samlingen er som Antibac for øynene. Den renser bort den vante og tilsmussede måten du har betraktet tingene på. Etterpå ser du på verden med et friskt og forundret blikk. For meg er det noe av det beste god litteratur kan - å underliggjøre; beskrive vante ting slik at de blir som nye. Øyehaug er en mester på dette. Her er hun i sitt ess.»
Mari Grydeland, Aftenposten

«Ved å bryte opp sammenhenger, og la nye korrespondanser oppstå, leiker novellene seg med den muligheta litteraturen har til å forundre og forhandle med de sammenhengene og sannhetene vi tar for gitt. Øyehaugs måte å gjøre dette på i Vonde blomar, overrasker stadig. Og som Øyehaugs forteller selv kommenterer i den nevnte novella: Det handler ikke bare om å stå i opposisjon, men også faktisk om respons. Respons på hva? På 'at ein vil at der skal vere ein samanheng, at ein kan føle at litt kviskring i sivet er ein tale frå eitt naturfenomen til eit anna, nemleg deg, at alt dette graset prøvde å seie deg noko, at stjernene  prøvde å seie noko, at vi ikkje var åleine.
Eller, om jeg skal forsøke meg på ei tolkning: Respons på at det er mer mellom himmel og jord enn det blotte øyet, eller realismen, eller virkelighetslitteraturen, kan se. Å lese Øyehaug er en særegen opplevelse jeg gjerne oppsøker igjen og igjen. For jeg tror at jeg i tekstene hennes vil finne forundring på stadig nye steder.»
Ulla Svalheim, Vårt Land

«Så for at origami skal passe som bilete på desse novellene, må eg be lesaren sjå føre seg ein pynteleg papirfugl som brått lettar frå bordet vi har dekt for å feire den vesle fornyinga av novellekunsten i Vonde blomar. Du grip etter fuglen idet han flyg, får tak i ein flik av halen og nappar ut ei fjør – ei ekte fjør! – før fuglen flaksar vidare, opp og ut av fiksjonen, inn i og ut att av verkelegheita, opp til eit nytt nivå som vi ikkje visste om.»
Eivind Myklebust, Klassekampen

Kåret til en av månedens bøker i august 2020 i Klassekampen.

[score] «Nok ei original bok fra Gunnhild Øyehaug. [...] Ho nektar seg lite, men lagar avdelingar av noveller der dei diskuterer, korrigerer og kranglar med kvarandre – eller dei byr på ei auking – ei utbygging av perspektivet elller skifte av perspektiv.»
Vidar Kvalshaug, BOK365

«Den seneste novellesamlingen til Gunnhild Øyehaug, Vonde blomar, er et eksempel på hvor langt du kan strekke selvkommenterende litteratur og hvor godt det kan gå. Vonde blomar er rik på forskjellige stemmer og referanser til annen litteratur. For eksempel minner tittelen om Charles Baudelaires eneste diktsamling, Les fleurs du mal (Ondskapens blomster), og Baudelaire blir viet både en og to noveller i Øyehaugs samling. Den ene av disse novellene er et portrett av forfatteren og kan leses som et vellykket forsøk på å utvide innholdet i novellesjangeren. Flere av novellene er kommentarer til den foregående novellen. Det skaper en uvanlig dynamikk, det er tydelig at alle diktene er nødvendige og slutter opp om en større enhet. Elegant gjort! Jeg tar meg selv i å le flere ganger under lesningen, og måten forfatteren skildrer metamorfoser og andre komplekse overganger på, er oppsiktsvekkende god. Øyehaug vet å holde på leseren. Hun beveger seg sømløst mellom det absurde og det realistiske, og realiteten i den beskrevne situasjonen avsløres akkurat da det gir størst effekt. Anbefales!»
Joakim Tjøstheim, Litteraturviteren

[score] «Det er alt saman leikent, absurd, fantastisk og har mykje å by for litterære feinschmeckerar, også dei som ikkje har lese den snart 200 år gamle, berømte, fordømte og skilsetjande diktsamlinga til Baudelaire og som Øyehaug har stole tittelen frå: Vonde blomar.»
Jan Askelund, Stavanger Aftenblad

«Samlingen er både provoserende og reflekterende på samme tid. Bruddene med det forventede skaper en utfordrende leseopplevelse, som oppfattes både smart og gjennomtenkt.»
Tuva Vik, Bøygen

«Almindelige følelser og erfaringer bliver til fantastiske fortællinger hos norske Gunnhild Øyehaug. I Onde blomster søger Gunnhild Øyehaugs personer efter mening – i naturen, eller i kontakten med andre. Det er klogt, skørt og tankevækkende – og fuldstændig medrivende.»
Kristin Vego, Information

«Onde blomster er som Monty Python i bogform. Vanvittig og vildt sjov. Anmelderen fik hikke af grin undervejs i denne syrede novellesamling, men fandt aldrig ud af, om der er mening med galskaben. Heldigvis.»
Christian Møgeltoft, Jyllands-Posten

«Gunnhild Øyehaugs Onde blomster er som et syret og vildtvoksende laboratorium, der udforsker følelser, aldre, erfaringer, køn. Vi er heldige, at have Øyehaug til at minde os om, at det fabulerende til enhver tid er mere øjenåbnende end det faktuelle.»
Marie Louise Wedel Bruun, Berlingske

«Der sker skøre ting i Øyehaugs prosa: Det realistiske plan punkteres, fortællere ændrer pludselig karakter, og synsvinklen ligger uortodokse steder ... Gør det, litteratur kan, når den er bedst: at få læseren til at se verden med nye øjne ... Genmytologiserer verden på den mest bedårende vis.» 
Michael Bach Henriksen, Kristeligt Dagblad

«Øyehaug tryllebinder sin læser med sin fængende, rytmiske prosa, sin lune humor og sine fabelagtige afslutninger.»
Nana Thejll Jakobsen, Litteratursiden

«Med begavet humor og en sans for det groteske spinder hun små vedkommende historier om menneskenes svære forhold til hinanden og sig selv, om død, sorg, kærlighed og især om det vanskelige i at overvinde afstanden til andre, men også til sig selv. Mange af novellerne kombinerer det bizarre og det humoristiske med en let melankolsk opmærksomhed på det tragiske i de moderne menneskeliv.»
Kasper Håkansson, K’s bognote

«Øyehaug har kapacitet att framkalla viss svindelkänsla med sina oförutsägbara historier. Hon behåller sin kritiska blick mot både materialet och mot sitt sätt att berätta, och resultatet är en spännande, dynamisk novellsamling som erbjuder något så storslaget som ett nytt förhållningssätt till världen.»
Björn Kohlström, Bernur

«A fresh slice of Øyehaug's work, ideal for seekers of spry experimental short fiction.»  
Kirkus Reviews

«In this charming and inventive collection, Øyehaug (Knots) plays with narrative conventions to dazzling effect, braiding jokes with earnest accounts of heartbreak. […] This scintillating collection shouldn’t be missed.»
Publishers Weekly - starred review 

«Øyehaug stuns with this delightful, refreshing, read-in-one-sitting short story collection that's sure to be unlike anything else you'll pick up this year.».  
Emily DuGranrut, Booklist

«Yet for all its intellect and effort to tinker with narrative, very little of Evil Flowers feels airily schematic or dryly satirical, the way much postmodern writing does. She can be overtly playful, as in ‘Escape,’ which imagines cell phones doubling as pistols. (‘I think we should separate the pistol and the telephone functions, like before,’ one character suggests. Probably wise.) In ‘A Visit to Monk’s House,’ the narrator spies on TripAdvisor comments about Virginia Woolf’s home, highlighting an obsession about the availability of bathrooms on the premises, a blunt fixation that brings the Modernist genius down to earth.

But the prevailing mood is one of a heartfelt desire to press at the edges of story, to acknowledge our self-cancelling urges as readers: We want satisfying conclusions, but we hold pat endings in contempt, and the studied ambiguity of lit-fic endings can feel like its own sort of dead end. Where can a reader go if we’re denied any of these? What should a writer do to complicate them? It’s impossible to give away the ending of an Øyehaug story, because endings don’t exactly exist for her.»    
Mark Athitakis, On The Seawall

«Øyehaug moves through her concepts with a fearsome intelligence and quickness, eschewing the baggy excess that makes up the worst of showy postmodernism. There’s a lively directness to the prose, which crystallizes and synthesizes complex ideas with ease and humor. The collection altogether has a sort of vertiginous unstable quality to it as it accrues references, wrongfooting swerves, and unlikely clarifications; it feels impossible that it will stand up over the course of the stories, and yet somehow remains intact in the end. It’s a house of cards that one could move into, artifice layered on artifice until it’s made solid.»  
Evan Dent, Evan’s Newsletter

«Seemingly mundane occurrences grow increasingly surreal in these razor-sharp stories, none longer than a few pages. An ornithologist dispels the part of her brain that recognizes birds; a visitor to a Tripadvisor forum dedicated to Virginia Woolf’s country house strikes up two Internet friendships; an institution is branded the 'Mational Nuseum.' Øyehaug’s dizzyingly inventive fictions are suffused with uncanny observations about the natural world and a pervasive, tongue-in-cheek intertextuality. The title is a Baudelaire reference, and, just before the reader encounters a photograph of the poet’s scowling visage, the narrator imagines him having a prophetic glimpse of her book and thinking, 'Evil flowers, my ass.'»    
The New Yorker

«Norwegian writer Gunnhild Øyehaug plumbs her psyche in a newly translated work, putting a twenty-first-century spin on nineteenth-century French poet Charles Baudelaire’s Les Fleurs du mal. The compelling result teems with candor, wit, anxious obsession, and the merest touch of schadenfreude—or what Baudelaire might have termed joie malicieuse.»   
Lanie Tankard, World Literature Today

«If you want to see how gloriously messy short stories can get, Evil Flowers by Gunnhild Øyehaug is a great place to start. A Norwegian poet and author with a distinctly Dadaist sensibility, Oyehaug seems to delight in keeping you off-balance. When Evil Flowers, which was translated by Kari Dickson, isn’t pranking Baudelaire (whose famous volume of poetry Les Fleurs du mal provides its title), it’s pulling the rug out from under the reader in the style of a Monty Python sketch, except gentler and even weirder. […] It’s all delightfully silly and exceedingly strange.»    
Charlie Jane Anders, Washington Post

«This story collection, translated from the Nor­we­gian by Kari Dickson, occupies a narrow sliver of the Venn diagram of Extremely Intelligent and Extremely Funny. These stories rant and argue and make wild, unprecedented leaps. Absolutely nothing here is what it first seems to be.»  
Catherine Lacey, forfatter, bokanbefaling i The Week

«I acknowledge (reluctantly) that absurdism is not for everyone. But I love it because when it’s written with the enthusiasm and flair for comedy that Øyehaug displays in Evil Flowers: Stories, it allows us, however briefly, to ignore the stress and anxiety of everyday life and recognise that our very existence – that we should be born at this moment, at this time – is utterly ludicrous, but also glorious.»  
Ian Mond, Locus Magazine

«There is no better way of attempting to change your own world than seeking works in translation – and you’d be hard-pressed to find a more inventive, mind-altering author than Norwegian poet, essayist and novelist Gunnhild Øyehaug, whose latest short story collection, Evil Flowers, translated by Kari Dickson, is a playful take on Baudelaire’s The Flowers of Evil which left me reeling. It almost rebels against the short story form itself, and makes literature seem full of possibility again – to read her is to feel you have entered a whole new universe of fictional possibilities, where language seems entirely malleable and arbitrary, and can be made and remade like clay. It also features one of the best opening lines of anything ever: ‘As I sat on the toilet menstruating, a fairly large part of my brain fell down into the toilet bowl.’». Fflur Dafydd, forfatter, bokanbefaling i The Guardian

«Adventurous readers with a taste for the absurd will find this collection a delight.»    
David Conrads, The Christian Science Monitor

«True to its Baudelaireian title, this delightfully morbid short story collection from Norwegian writer Gunnhild Øyehaug possesses the surreal, dialectical quality of a funereal bouquet: something wild yet contained; singular yet multiple; alive yet ephemerally so. Nestled within its arrangement are twenty-five compressed and fast-paced stories, some even resembling flash fiction or prose poems. Together, they coalesce in a dream-like manner, by way of echo and accretion, so that across a perceptive field that includes slime eels, deceased bog queens, homicidal cell phones, Baudelaire’s disdain for photography, psychic midges, and Virginia Woolf’s toilet, no detail feels out of place. Indeed, the more gratuitous the better. Thanks to Dickson’s lively translation, which crystalizes the text’s playful and deadpan quality, Øyehaug’s collection is, in short, a marvel, with stories that left me thinking on the bizarre pleasures of reading and writing, and feeling not unlike her character Elos in ‘A Visit to Monk’s House’ upon seeing hollyhocks: ‘touched by…something extraterrestrial and mysterious, as if they had been planted there only to remind me of something.’»  
Alexa W., Powell’s Books

«Gunnhild Øyehaug’s Evil Flowers is dazzling, energetic, and a constant surprise. The stories in this collection are bizarre and playful, pushing against the boundaries of everyday life to create tales that are as absurd as they are clever. Read ‘A Visit to Monk’s House’ which takes a woman reading a review on Trip Advisor and turns it into something addicting, expansive, and wholly unique.»  
Electric Literature - Best short story collections of 2023

«Seemingly mundane occurrences grow increasingly surreal in these razor-sharp stories, none longer than a few pages. An ornithologist dispels the part of her brain that recognizes birds; a visitor to a Tripadvisor forum dedicated to Virginia Woolf’s country house strikes up two Internet friendships; an institution is branded the ‘Mational Nuseum.’ Øyehaug’s dizzyingly inventive fictions are suffused with uncanny observations about the natural world and a pervasive, tongue-in-cheek intertextuality. The title is a Baudelaire reference, and, just before the reader encounters a photograph of the poet’s scowling visage, the narrator imagines him having a prophetic glimpse of her book and thinking, ‘Evil flowers, my ass.’»    
The New Yorker, The best books of 2023