To menn bryt ut av fengsel og har planlagt å overleve på bær, sniglar og kumjølk, men veit ikkje at dei lir av kuskrekk. Ei kvinne sit i kø utanfor Marc Jacobs-butikken då ho trur ho blir vitne til sitt andre mord for året. Nokre skatteoppkrevjarar fortvilar over tilstanden til gardane som ligg under den store blåisen på 1700-talet, mens ei kvinne strevar med dagsopplegget sitt med elleve elskarar.

I novellesamlinga Elskarane mine er prosaen uføreseieleg og rik. Det underlege vender seg mot det nære, og om kjærleiken er størst av alt, finst det likevel eldgamle, einsame hjarte kledd i spindelvev murt inn i stolpar i kyrkjer, og ein lengt som ein kan undre seg på om faktisk er bitte litt større. Elskarane mine er eit nytt kvantesprang i forfattarskapet til Gunnhild Øyehaug.

Om Elskarane mine

❤❤❤❤❤ «Hun er i storform. Bare dager etter at hun mottok to store litteraturpriser, beviser Gunnhild Øyehaug med disse novellene at forfatterskapet hennes fortjener både å hedres og leses. […] Når flere karakterer refererer til straff eller belønning fra universet, er det i akkurat Øyehaugs prosa nærliggende å tenke at universet = gud = Gunnhild. Muligens kunne flere av leserne hennes ønske oss en øvre hersker med Øyehaugs lynne, så hadde livet kanskje blitt litt mer rettferdig. Definitivt ikke kjedelig.»
Lone Bodot, Bergens Tidende

«Innlevelsens under
Gunnhild Øyehaugs noveller smelter sammen humor og alvor i nye former for erkjennelse.
Finnes det tjukkere, mer fyldige tekster enn Gunnhild Øyehaugs noveller på norsk? Jeg tviler. De femten tekstene i «Elskarane mine» gjør brå kast mellom ulike perspektiver. Surrealistiske, drømmeaktige sekvenser veksler med realistiske, erotiske detaljer, som igjen kan gå over i essayistiske, undrende passasjer. Leseren rekker ikke å kjede seg.
I tillegg til andre kvaliteter, er Øyehaugs noveller klar over at de står i en tradisjon. Boka vrir på temaer hos tidligere mestere innen sjangeren. Idet et hode henger løst og ramler av en person i ‘Hovudet’, med komiske konsekvenser for resten av kroppen, assosierer fortelleren til ‘Nesen’ av Nikolaj Gogol, der han nøyer seg med å skildre en person uten nese. Hos Øyehaug bidrar en anonym stemme med en lite beroligende påstand: «Alle mistar hovudet til slutt». Setningens absolutistiske innhold har en implisitt moral: Bruk hodet så lenge du kan.»    
Tom Egil Hverven, Klassekampen